Brun? Høyreekstrem? Hva med bare «sinte sosialdemokrater»?
I Sverige har det vært parlamentsvalg og ingen av de politiske alliansene har fått rent flertall. Én sosialdmokratisk blokk mot en annen sosialdemokratisk blokk (såkalt rødgrønt mot blått), og i tillegg en aldri så liten urokråke: det innvandringsfiendtlige partiet Sverigedemokraterna. De blir overalt av naiv og unyansert presse kalt brune eller høyreekstreme, men hva med å se på hva de faktisk er?
Sverigedemokraterna står for en sterk velferdsstat, akkurat som alle de andre partiene på den svenske riksdagen. Den eneste vesentlige forskjellen mellom dette partiet og de andre er altså ett enkelt aspekt ved politikken, og ellers er det tilnærmet lik identisk. Så hvorfor blir stadig vekk sterke tilhengere av velferdsstaten, som er sosialistisk i sitt politiske vesen, kalt høyreekstreme? Nøyaktig hva er så høyre med dette?
Vi har i årevis gjennom skole, media og annet blitt fôret med ideen om at nazisme og sosialisme er motpoler, men i virkeligheten er de nært beslektet. Forsøk å glemme ditt ideologiske ståsted for noen minutter og tenk nøye over det: hva er egentlig forskjellen mellom «høyreekstrem» nasjonalsosialisme og sosialdemokrati?
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10027273
Liberale meninger 
Om man tar utgangspunkt i pengene når en plasserer politiske grupperinger og partier har du utvilsomt et poeng. Ser man på den økonomiske politikken er det klare likhetstrekk.
Men hvorfor er økonomisk politikk den eneste avgjørende faktoren? Et ironisk eksempel fra europeisk politikk er tross alt at sosialdemokratene, om enn moderate og tilbakeholdne, har stått for markante liberaliseringer innen det andre spekteret, det vi kanskje kan kalle et «verdispekter» med svært vid favn. Man kan kanskje si at det morsomt nok ble sosialdemokratene som stort sett begynte de liberale reformene som endret samfunnet for den enkelte, i det aller meste utenom penger.
I dag er det å være noe annet enn sosialdemokrat i Europa stort sett likelydende med å være kommunist i USA. Det får deg ikke inn i maktposisjoner uansett hva du gjør. FRP slet med dette i en årrekke, og klarte til slutt å plassere seg på høyresiden av sosialdemokratene i Norge. Make no mistake, sosialdemokrater er de, det er svært lenge siden FRP kunne kalle seg liberalister.
Men dermed kommer vi også til et sentralt poeng. I Europa som sådan, men i særdeleshet i Skandinavia, er så godt som alle sosialdemokrater. Det politiske spekteret går stort sett (med få unntak, f.eks. Rødt i Norge, Vänstern er vel sosialdemokratiske i dag de også) mellom variasjoner av sosialdemokrati.
I den konteksten er SD definitivt høyreorienterte, på samme måte som FRP er høyreorienterte. Skal man se på økonomisk politikk har vi ett eneste liberalistisk parti i Norge; det er DLF. Partiet har også en svært liberal politikk utenfor økonomien; de skal ha ros for sin ideologiske trohet. Men som Lennon sa så vel; «If you go carryin’ pictures of chairman Mao; you ain’t gonna make it with anyone anyhow;».
🙂
Simon Aldra
20. september 2010 at 11:53
Takk for innspill! 🙂
Jeg er litt usikker på om partier som Sverigedemokraterna kan karakteriseres som høyreorienterte også innenfor et sosialdemokratisk politisk spektrum. Er nasjonalisme ensbetydende med høyrepolitikk? Også når det i tillegg er nasjonalsosialisme?
Hvis man ser på andre sfærer enn de økonomiske, stiller Sverigedemokraterna fremdeles sammen med de øvrige partiene i Sverige. Unntaket er som sagt innvandringspolitikken, men er denne posten alene nok til å plassere dem «til høyre»? Hva mener man egentlig med høyresiden i Norge?
En rekke motstridende ismer blir ofte assosiert med høyre: blant annet royalisme, konservativisme, fascisme (!) og liberalisme. I et politisk spektrum à la Nolan blir dette mer nyansert, men det er likevel bemerkelsesverdig hvor lite på greip det hele henger.
Så min kritikk går hovedsaklig ut på den unyanserte og lite gjennomtenkte bruken av begreper som «høyreekstrem». Det er ikke store forskjellen mellom Sverigedemokraterna og de andre, med unntak av nasjonalismen (som utgjør forholdsvis lite av den totale politikken i en standard sosialdemokratisk modell).
Men poenget ditt om at nesten alle likevel er sosialdemokrater og at man dermed kan begynne å plassere dem til høyre og venstre der igjen er forsåvidt en OK tankegang 🙂
Liberale meninger
20. september 2010 at 12:06
Som en apropos til det siste jeg skrev:
Selv om det gjør ting lettere forståelig i en sosialdemokratisk modell å begynne å plassere partier høyre og venstre i et spektrum, er det likevel problematisk på flere måter.
Man får for det første inntrykk av at for eksempel de borgerlige ikke er sosialdemokratiske. FrP pleier jo blant annet å kalle regjeringspartiene for «sosialister». Dermed mister menigmann et viktig poeng om at de borgerlige slettes ikke er så annerledes fra de rødgrønne som det blir gitt inntrykk av.
Og det andre: når bare sosialdemokrati skal bli innlemmet i en høyre-venstre-modell, da mister man altså nyanser og, ikke minst, innsikt i at det faktisk finnes andre alternativer enn sosialdemokrati og velferdsstat. Pressen og media i dag skriver som om det ikke finnes andre alternativer, og dette er etter min mening synd for det politiske mangfoldet.
🙂
Liberale meninger
20. september 2010 at 12:14
Jeg er på sett og vis enig i at det er en viktig problemstilling. Men det er ærlig talt et uendelig problem. Eksempelvis er alt til venstre for demokratene kommunister for svært, svært mange amerikanere. For mange amerikanere er til og med president Obama en kommunist. Dette blir en digresjon, men jeg syns den er på sin plass.
Det man under en slags fellesbetegnelse kaller Teapartiers i dag, minner ikke rent lite om maoister. På sin egen måte. Det jeg mener med dette er at de (med eller uten viten) har en struktur som minner om nordisk venstreside. De er enestående dogmatiske, de er radikale og har lav toleranse for opposisjon, for ikke å si avvik. En annen, om enn litt irrelevant likhet er at de også ser på alt som kan minne om negativ kritikk som løgner og propaganda.
Norsk venstreside får mye velfortjent pes for sin forkjærlighet for menn som Pol Pot, for ikke å snakke om Mao. Men jeg tror ikke det er usannsynlig at nordiske maoister faktisk trodde at det som ble skrevet om Røde Khmer og kulturrevolusjonen var løgn og propaganda. Uten å sammenligne folkemord med kandidater som tror på hekser og kjetteri (I’m not kidding), er det en likhet i måten de ser på negativ informasjon. Det er alltid løgn og propaganda.
Fox News er deres Klassekampen eller FiB/Kulturfront, Glen Beck og hans like er deres Sigurd Allern og Jan Øgrim, Sarah Palin er deres Jan Myrdal.
I det klimaet er det ikke vanskelig å forstå at det forekommer litt begrepsforvrirring. Mens maoistene så på SF som høyreavvikere ser en del Tea Partiere på moderate republikanere som venstreavvikere, og alt til venstre for republikanerne er kommunister.
I norden har vi hatt et sosialdemokratisk politisk spekter i snart 40 år. I det miljøet er det ganske vanskelig å begynne med nye ideer. Å overbevise amerikanere om at kommunister kan være okei folk er like vanskelig. Du kan fortsatt nektes visum i USA om du innrømmer å ha sympatiske tanker om kommunisme. Det står i alle fall på skjemaet. 🙂
Begrepsforvirring er ikke noe nytt, det er kanskje det jeg vil frem til. Hitler ble kalt høyreekstrem av sin samtid. Men de mest konservative så på ham som en slags sosialist, og likte ham ikke nevneverdig.
Det skal også sies at Hitlers økonomiske politikk i liten grad var særlig radikal. Den passet bedre inn i et konservativt, marginalt progressivt sosialdemokratisk mønster, vil jeg påstå.
Et annet spørsmål er hva som er høyresiden. Er det liberalismen, eller er det konservatismen? Mens liberalismen er deregulerende i sin natur er konservatismen regulerende i sin natur, om enn på en litt annen måte enn sosialdemokratiet.
Er svaret liberalisme blir det feil, er svaret konservatisme blir det rett, er svaret begge deler blir vi forvirret. 🙂
Simon Aldra
20. september 2010 at 21:23
Begrepsforvirring er uheldig, ja. Men et eller annet sted må vi begynne. Relativisme er kanskje nyttig for dekonstruksjonister, men ikke for de som prøver å forholde seg til virkeligheten. Derfor er det viktig for enhver diskurs, offentlig som privat, å stadfeste hva som er eple og hva som er pære.
Problemet er at media, skole og andre institusjoner med høy grad av autoritet bidrar til å holde status quo på den motstridende og misvisende begrepsbruken. Modeller som Nolan-grafen er litt bedre å forholde seg til enn en ren høyre-venstre-akse på den måten, men er i så fall bare en begynnelse på et mer nyansert syn på den politiske verdenen.
Apropos Teaparty-bevegelsen: jeg trodde de var en svært sammensatt gruppe med ulike interessenter som ikke lett kunne la seg generalisere. Stemmer ikke dette?
🙂
Liberale meninger
20. september 2010 at 22:40
Jeg må innrømme at jeg er enig i at vi burde være flinkere til å etablere hva en spade er før vi begynner å diskutere hvor gode de er til å slå inn spiker.
Men, hvordan foreslår du konkret å gjøre noe med det? Det tror jeg er en mindre viktig problemstilling enn å pragmatisk spørre hva som behøves for å faktisk gjøre verden bedre. Meg om det. Jeg er fremfor alt en realist og en pragmatist, ideologi er det ikke noe galt med, men man kan ikke la det styre mot bedre viten. Det ble en digresjon, men det forklarer kanskje standpunktet mitt. 🙂
Angående the Tea Party har du selvfølgelig rett i at de er ganske varierte. Men de er varierte på samme måte som skotske single malts fra Islay er varierte. De er fortsatt umiskjennelige single malts fra Islay. Man kan heller ikke generalisere den norske venstresiden på 70-tallet (det er bare å se på forskjellene mellom SF, NKP, AKP/m-l for å nevne noen få), men de var alle en form for sosialister. Og som vi har etablert, sosialdemokrater finner man blant de fleste.
Poenget mitt er at du ligger tynt an innen det nevnte miljøet om du ikke er konform nok til å passe under paraplyen. Samtidig godtas mennesker som Glen Beck og Sarah Palin, som for å bruke et uttrykk mine amerikanske bekjente liker, er ‘batshit insane’, ikke ulikt tradisjonelle nordiske maoister som godtok de mest radikale, rablende gale meningsbærererne, som Myrdal & Co.
🙂
Simon Aldra
20. september 2010 at 23:01
Praksis vs. teori, ja. 🙂
Det grunnleggende poenget mitt er å bidra på alle mulige små måter, akkurat som denne bloggen, på å skape et mer nyansert bilde av den politiske virkeligheten.
Over lang tid vil folk kanskje på en gradvis måte få øynene opp for andre alternativer enn sosialdemokrati og velferdsstat. Derfor vil jeg ha en bredere og mer kritisk begrepsbruk, fordi dette bidrar i det små til å øke folks bevissthet rundt hva som faktisk foregår i samfunnet rundt dem. 🙂
Liberale meninger
21. september 2010 at 09:43
Nazismen blir ofte feilaktig referert til som høyreradikal, sikkert et krampeaktig forsøk på å stemple høyresiden som rasistisk. De fleste vet nok at rasisme ikke er noe som hører hverken høyre eller venstresiden til, mindre opplyste mennesker finnes nemlig i alle politiske fløyer.
Nazisme, eller nasjonalsosialisme, bygger derimot videre på sosialismen. Med sin kritikk mot kapitalisme, individets frihet og demokrati er den lite forenlig med høyresiden og liberalismen. Nasjonalsosialismen fremmer nemlig strengere statlig styring og oppbygging av et klasseløst samfunn.
Liberalisme (som representerer den høyre fløyen i politikken) og nasjonalisme vil alltid stå i et motsetningsforhold til hverandre da nasjonalisme legger en begrensing på fri flyt av varer, kapital, og mennesker, noe som for en liberalist er en positiv ting.
Nordmann
20. september 2010 at 12:12
Enig med Nordmann 🙂
Jeg tror at noe av årsaken til at presse og politikere kaller nazisme for høyreekstrem, er for å skape et kunstig skille mellom seg selv og nasjonalisme/rasisme.
Men når man begynner å bli mer kritisk og ser nærmere på ideologien, finner man raskt ut at den på de fleste områder er prikk lik sosialisme og sosialdemokrati.
Derfor kan det være uforståelig for mange når man begynner å sammenlikne nazisme med sosialdemokrati, fordi det opp gjennom alle år har blitt stilt som et motsetningsforhold av skolevesen, media og politikere.
Liberale meninger
20. september 2010 at 12:17