Liberale meninger

Liberalisme sett nedenfra og opp

Posts Tagged ‘maktfordelingsprinsippet

Liberalisme og demokrati

leave a comment »


Liberalisme har et litt annet syn på demokrati enn definisjonen som er dominerende innen sosialdemokratiet. Begrepet demokrati kommer fra de greske ordene demos (folk) og kratos (makt), og betyr i denne sammenhengen folkestyre. Vanligvis betyr dette at borgere i et samfunn med stemmerett (i dag pleier dette å være alle over 18 år) kan gi sin stemme for å påvirke hvordan landet skal styres. I Norge har vi representativt demokrati, det vil si at borgere stemmer på ulike partier hvis politikere skal representere meningene deres indirekte gjennom sine partiprogrammer i den lovgivende forsamlingen, Stortinget.

I denne formen for demokrati har et flertall, uansett hvor stort eller lite det er (51-99%), full råderett over det resterende mindretallet (1-49%). En frase som ofte blir brukt er at demokrati er flertallets tyranni. Helt grunnleggende er det ingen forskjell mellom et styre fra én diktator eller et mindretall, og et flertallsstyre. Likheten ligger i kollektivisme, alle skal med eller få kjenne konsekvensene på kroppen. Ingen av disse styreformene setter individets suverenitet i førersetet, alle tråkker på individets rettigheter i ulik grad.

Nå er riktignok representativt demokratisk flertallsstyre i et samfunn basert på liberalistiske verdier som ytringsfrihet og menneskerettigheter slik vi har i Norge, ikke like ille som mindretallsstyrer, ettersom maktbalansen blir spredd mellom flere mennesker og grupperinger, noe som gjør overgrep vanskeligere å foreta i det skjulte. Men det er fremdeles unektelig en form for flertallets tyranni som forekommer. Mindretallet må se seg overkjørt og kan i prinsippet bli offer for hva som helst basert på flertallets ønsker. Dette er liberalismen imot.

Demokrati betyr folkestyre, og i liberalismen har denne definisjonen en direkte betydning: folket styrer sine egne liv. Hvert individ i samfunnet bestemmer over seg selv, og er ikke lenger offer for flertallets ønsker. I praksis betyr dette at du kan kjøpe og benytte deg fritt av rusmidler, drive en døgnåpen butikk, forby eller tillate røyking på din næringsdrivende eiendom og så videre. Andre folk eller organisasjoner kan ikke bruke makt mot deg så lenge du oppfører deg fredelig.

Styresformen vil ikke lenger være et representativt demokrati, men en konstitusjonell republikk. Dette betyr at stat og innbyggere har en grunnlov å forholde seg til samtidig som maktfordelingsprinsippet mellom den lovgivende, dømmende og utførende makt blir ivaretatt. Grunnloven i dette tilfellet vil være enkel og lett forståelig, og hovedsaklig handle om hvordan individets rett til å bestemme over eget liv og eiendom skal bli beskyttet fra statens side.

I praksis vil det bli svært vanskelig eller umulig å endre på grunnloven (på grunn av maktbalansen mellom de tre grenene av statlige styresorganer). Man må leve i en liberalistisk stat hvor flertallet ikke lenger kan diktere mindretallet. Men hva betyr egentlig dette? Betyr det at de som ønsker sosialisme ikke kan få leve sine liv som de måtte ønske? Overhodet ikke. Sosialister kan gå sammen for å danne samfunn i samfunnet, og den eneste forskjellen blir at de ikke lenger kan tvinge andre til å være med på deres styresform mot deres vilje. Jeg vil skrive mer utfyllende om liberalismens inkluderende samfunn senere. 🙂

Advertisements

Written by Okom

24. september 2010 at 10:50

Den liberale rettsstaten

with 2 comments


Vil ikke en liberalistisk stat være det samme som et anarki? Overhodet ikke! I dag skal vi kort se på hvordan en stat kan bli organisert under liberalistisk ideologi, med fokus på maktfordelingsprinsippet og legitime statlige roller. 🙂

Maktfordelingsprinsippet

I Norge i dag har vi parlamentarisme, et politisk system der den utøvende grenen av staten blir valgt med basis i antall seter de politiske partiene har i den lovgivende forsamling. Dette strider med maktfordelingsprinsippet, der statens tre maktorganer; den dømmende, den utøvende og den lovgivende makt, er strengt separert.

Hensikten med å skille de tre fra hverandre, er å sikre at verken den ene eller den andre institusjonen blir for mektig i forhold til de to andre. På den måten vil systemet alltid bli balansert, da organene alltid vil holde hverandre i sjakk. Den dømmende makten kan blokkere en lov fra den lovgivende, og så videre.

En liberal rettsstat vil være en republikk, med en treenighet av makt som beskrevet ovenfor. Når det er en republikk, vil det si at staten blir ledet av en folkevalgt president gjennom den utøvende makten, framfor for eksempel en konge som har fått posisjonen via arv.

Statens rolle

Utgangspunktet for de tre maktorganene og statens rolle er å beskytte fredelige individer mot voldelige individer eller grupper. Dermed blir statens rolle også tredelt: politiet skal sørge for å opprettholde lov og orden, rettsvesenet skal gi forbrytere en rettsak etter prinsipper om objektivitet og observasjoner, og militæret skal beskytte staten fra fiender som ønsker å velte den på en eller annen måte.

Staten skal altså ikke blande seg inn i hvilken religion man har, hvilket kjønn man foretrekker, om man vil bruke narkotiske stoffer, når man kan handle på butikken eller hvor man vil sende ungene på skole. Såfremt alt dette foregår på fredelig vis, det vil si at man ikke bruker makt mot andre for å få det slik man ønsker (det vil si å stjele, svindle eller liknende).

En liberalistisk stat vil altså ikke være noe anarki eller et tilfluktssted for svindlere, mordere og andre forbrytere. All reell kriminalitet vil bli slått hardt ned på, mens oppførsel som i dag blir ansett som kriminell og sløst bort ressurser på, som for eksempel privat pokerspilling, vil bli latt være i fred.

Fordelingen av makt mellom lovgivende, dømmende og utøvende forsamling sikrer at staten som organisasjon aldri kan bli overstyrt av den ene eller den andre fraksjonen, mens statens legitime roller skal sørge for det samme i sine respektive områder.

I praksis

I praksis kunne denne staten blitt som følgende: grunnloven beskytter individet mot bevisste krenkelser. Den dømmende forsamling, som blir utnevnt av presidenten, skal sørge for at grunnloven alltid blir fulgt og at grunnlovsstridige lovendringsforslag fra den lovgivende forsamling blir forkastet. I tillegg er det den dømmende forsamling som står med ansvaret for rettsvesenet i staten.

Den lovgivende forsamlingen, eller Stortinget i vårt tilfelle, blir valgt i nasjonale valg hvert fjerde år eller liknende. Stortingets største ansvar er å kontrollere og kritisere handlingene til den utøvende forsamling, og å kontinuerlig vurdere lovverket. Den utøvende forsamling, eller presidenten og regjeringen, har som ansvar å representere staten utad og kontrollere politi og militærvesen. Presidentvalg forekommer uavhengig av stortingsvalg.

Domstoler, politi og militærstyrkene (samt statens organer) er avhengig av frivillig betaling for å kunne fungere. Partiet DLF bruker 5% av enhver borgers inntekt som en vanlig sum for å dekke statens kostnadsbehov. I en rasjonell rettsstat vil det ikke mangle på givere til statlige funksjoner, ettersom det ikke er vanskelig å se at det er staten som beskytter individet.

Forskjellen mellom frivillig betaling og skatt er at sistnevnte foregår under tvang. Staten må altså krenke individet for å beskytte individets selvbestemmelsesrett! Frivillige donasjoner til staten kan ved første øyekast virke naivt, men i en mer liberal og rasjonell kultur er dette fullstendig mulig. Jeg vil forsøke å skrive mer om dette senere. 🙂

Written by Okom

7. september 2010 at 12:44