Liberalisme og demokrati

Liberalisme har et litt annet syn på demokrati enn definisjonen som er dominerende innen sosialdemokratiet. Begrepet demokrati kommer fra de greske ordene demos (folk) og kratos (makt), og betyr i denne sammenhengen folkestyre. Vanligvis betyr dette at borgere i et samfunn med stemmerett (i dag pleier dette å være alle over 18 år) kan gi sin stemme for å påvirke hvordan landet skal styres. I Norge har vi representativt demokrati, det vil si at borgere stemmer på ulike partier hvis politikere skal representere meningene deres indirekte gjennom sine partiprogrammer i den lovgivende forsamlingen, Stortinget.

I denne formen for demokrati har et flertall, uansett hvor stort eller lite det er (51-99%), full råderett over det resterende mindretallet (1-49%). En frase som ofte blir brukt er at demokrati er flertallets tyranni. Helt grunnleggende er det ingen forskjell mellom et styre fra én diktator eller et mindretall, og et flertallsstyre. Likheten ligger i kollektivisme, alle skal med eller få kjenne konsekvensene på kroppen. Ingen av disse styreformene setter individets suverenitet i førersetet, alle tråkker på individets rettigheter i ulik grad.

Nå er riktignok representativt demokratisk flertallsstyre i et samfunn basert på liberalistiske verdier som ytringsfrihet og menneskerettigheter slik vi har i Norge, ikke like ille som mindretallsstyrer, ettersom maktbalansen blir spredd mellom flere mennesker og grupperinger, noe som gjør overgrep vanskeligere å foreta i det skjulte. Men det er fremdeles unektelig en form for flertallets tyranni som forekommer. Mindretallet må se seg overkjørt og kan i prinsippet bli offer for hva som helst basert på flertallets ønsker. Dette er liberalismen imot.

Demokrati betyr folkestyre, og i liberalismen har denne definisjonen en direkte betydning: folket styrer sine egne liv. Hvert individ i samfunnet bestemmer over seg selv, og er ikke lenger offer for flertallets ønsker. I praksis betyr dette at du kan kjøpe og benytte deg fritt av rusmidler, drive en døgnåpen butikk, forby eller tillate røyking på din næringsdrivende eiendom og så videre. Andre folk eller organisasjoner kan ikke bruke makt mot deg så lenge du oppfører deg fredelig.

Styresformen vil ikke lenger være et representativt demokrati, men en konstitusjonell republikk. Dette betyr at stat og innbyggere har en grunnlov å forholde seg til samtidig som maktfordelingsprinsippet mellom den lovgivende, dømmende og utførende makt blir ivaretatt. Grunnloven i dette tilfellet vil være enkel og lett forståelig, og hovedsaklig handle om hvordan individets rett til å bestemme over eget liv og eiendom skal bli beskyttet fra statens side.

I praksis vil det bli svært vanskelig eller umulig å endre på grunnloven (på grunn av maktbalansen mellom de tre grenene av statlige styresorganer). Man må leve i en liberalistisk stat hvor flertallet ikke lenger kan diktere mindretallet. Men hva betyr egentlig dette? Betyr det at de som ønsker sosialisme ikke kan få leve sine liv som de måtte ønske? Overhodet ikke. Sosialister kan gå sammen for å danne samfunn i samfunnet, og den eneste forskjellen blir at de ikke lenger kan tvinge andre til å være med på deres styresform mot deres vilje. Jeg vil skrive mer utfyllende om liberalismens inkluderende samfunn senere. 🙂